Til tross for at avisene i månedsvis har fortalt om "Plata" ved Oslo S og hvordan denne plassen fungerer som et yrende rekrutteringssted for morgendagens narkomane, ser det ikke ut til at den virkelig store reaksjonen var passende før man fikk en historie med mer TVpotensiale. Historien om familien Stoltenbergs kamp for Ninis liv er alvorlig. Det er også reaksjonen fra diverse myndigheter og snakkere.

Det er litt grunn til å undres: er det mer tragisk når et menneske fra en nærmest halvadelig familie ryker utpå enn når det skjer i tusenvis av andre familier? Hva kommer det av at en representant fra en av "anti-narko"organisasjonene straks er frampå med at "rus rammer tilfeldig". Får det fart på narkohundinnsamlingen i Rotary om man trekker oppmerksomheten vekk fra det faktum at "narkomani" riktignok kan ramme hvem som helst, men at det faktisk i overveldende grad rammer de som på forhånd er svakest? Blant heroinister har man alltid funnet langt flere mennesker med en menneskelig kald og fattig oppvekst preget av mental eller fysisk mishandling enn blant befolkningen ellers. Eller slike som er blitt satt "utafor" en meningsfull sosial eller menneskelig sammenheng, utafor muligheter og alternativer. Det er ingen tilfeldighet at den kanskje raskest voksende gruppen i "miljøet" nå er ungdommer med fjernkulturell bakgrunn.

Men noen ryker utpå til tross for at alt "ser bra ut", de er ressurssterke og har rike eller kjente foreldre. Slike har alltid fascinert pressa: de er individer mens Per og Lise på Plata bare er del av en masse. Og så "oppdages" tragedien i all dens gru, og allverden skal gjøres. Som Hoola Bandoola sang på 70-tallet: når skiten faller ned på sjefens hatt, da får vi en miljødebatt.

Og debatt burde Stoltenbergsaken invitere til. Thorvald Stoltenberg sier da også at "Det er umulig å vite hva som er riktig politikk når det gjelder narkotika". Han "håper at en åpen og fordomsfri debatt kan finne nye løsninger på narkotikaproblemene". Når han samtidig peker på at "narkomani er den eneste sykdom som er forbudt" skal ingen tro at han vil være fornøyd med business as usual. Og Jens Stoltenberg er bekymret for hvordan det skal gå med planene om sprøyterom. Det har han grunn til.

Vår nye sosialminister Ingjerd Schou er raskt ute. Hun ser ikke ut til å være interessert i debatt. Som alle forkjempere for vår fallererte rusmiddelpolitikk er hennes resept mer av det samme. Hun vil ha behandling av alle "enten de vil eller ikke" og det skal sørges for at "ingen blir narkomane". Og sprøyterom er hun så skeptisk til at hun - formodentlig av hensyn til resten av regjeringen - ikke tør si det rett ut. Og Norges overlegent mest hysteriske "anti-narko"politiker, Lars Peder Myhren i "Norsk tiltaksaksjon mot narkotika" er selvfølgelig fornøyd med at regjeringen - i litt motsetning til den forrige - ikke ser ut til å være opptatt av å tenke seg om i det hele tatt. En bra holdningsendring, mener han. Når Schou sier at "Regjeringen vil motarbeide legalisering av narkotika, både nasjonalt og internasjonalt", er sikkert dette nok til å få Myhren til å løpe logrende til regjeringskvartalet for å tilby sine tjenester. Men samtidig er det er varsel til legaliseringsbevegelsen: hittil har et utvalg under Justisdepartementet arbeidet med spørsmålet om hvorvidt det kan være formålstjenlig å "avkriminalisere" cannabis. Om ikke dette utvalget skal drukne i tiden som kommer, trenger det nok litt vennlig støtte.

Legalisering eller speidern?, Dagbladet 24. okt. 2001
Regjeringa inviterer til narkosamarbeid, Dagbladet 24. okt. 2001
Vil tvangsbehandle narkomane, Nettavisen 24. okt. 2001
Vil trappe opp kampen mot narko i Oslo, Aftenposten 25. okt. 2001

(Opprinnelig publisert i Razzia Nyhetskommentar nr 1 26. oktober 2001)