Arbeiderbevegelsen i Norge vokste fram i nær kontakt med avholdsbevegelsen, og har tradisjonelt hatt et sterkt islett av edruelighetstankegang og nøysomhet grensende til skikkelighet av nokså gammeldags-småborgerlig merke.

Det fantes gode grunner til at fyll og lettsindighet av ulike slag ble sett på som uønsket. Fyll førte til tragedier i tusener på tusener av arbeiderfamilier, og fyll kunne ødelegge politikere og for politiske sammenhenger hvor det var vesentlig at hver mann sto på sin post. Tradisjonen var likevel først og fremst opplysning for de mange og omsorg for de som fikk vanskeligheter.

Etter 2. verdenskrig fikk skikkeligheten på mange måter overtaket. Gjenoppbyggingen etter krigen under Arbeiderpartiets ledelse ga en følelse av at nå skulle "det nye samfunn" bygges. Og det ble ikke tolerert mange avvik. Mange som bar på sår etter krigen havnet på flaska, men møtte etterhvert ikke stort annet enn forakt hos de etablerte. De politiske toppene på kommunalt eller statlig plan bygget seg hus på de beste tomtene, de ville ha sine sønner og døtre inn i bedre jobber enn de selv hadde startet i, de hatet kommunister og anså skilsmisser som mildt sagt upassende. Homoseksuelle fantes knapt nok - så det ut som - og det var ikke lov å være hjemløs. Det var denne generasjonens politikere som satt med makta da deres verdensbilde ble utfordret utover på 60-tallet. Det var ille nok med en voksende motstand mot NATO - det som bandt oss sammen med selve frihetens bastion, USA - men virkelig kritisk ble det følt da motstanden mot Vietnamkrigen kom i følge med direkte skamløse utfordringer av det borgerlige levesett.

De samme sønnene og døtrene som for første gang hadde nokså allmenn mulighet til å studere og "bli til noe" sloss mot politiet i demonstrasjoner, de lot håret gro og gikk i ubøtte klær - og så satte de seg i Slottsparken og røyka hasj! Det var en kulturkollisjon man knapt nok igjen vil få se maken til.

Men på den opprørske sida fantes flere strømninger, og én av disse var i ferd med å ta opp arven etter de skikkelige. De ville ikke ha et samfunn hvor alt var lov, absolutt ikke. De ville ha et velordnet samfunn under "proletariatets" ledelse (strengt tatt under Partiets ledelse), hvor opposisjon ble definert som rester etter det gamle samfunn, som skulle oppspores og nedkjempes. Og for å få til dette måtte alle stå sammen og alle måtte være på vakt og alle måtte bruke alle sine krefter i revolusjonens tjeneste. Organisasjoner man ønsket kontroll over ble infiltrert og overtatt etter "aktivistprinsippet" - det var de slitesterke aktivistene som skulle bestemme. Det var ikke plass til noen demokratiske finheter da de mest aktive av alle, de som formelt var studenter men som i virkeligheten var politiske aktivister på heltid, rykket inn i hundrevis. Og det var definitivt ikke plass til utsvevende liv. Riktignok var festing mellom slaga både tolerert og mer vanlig enn teorien skulle tilsi, men det skjedde med alkohol, og ikke for mye. Det skjedde helt definitivt ikke med hasj. Hasj var "narkotika", noe utenlandsk og nedbrytende som ble forsøkt innført av klassefienden for å svekke Saka. Klassekampen gikk på et tidspunkt så langt at de ville ha stoppet Gateavisa fordi man der drev med "hasjpropaganda". I 1981 ble "Folkeaksjonen mot hasj" dannet under ideologisk overoppsyn av Knut T. Reinås i "Forbundet mot rusgift". Dette var opprinnelsen til dagens "Ungdom mot narkotika", og fremdeles i dag er fronten rettet mot hasj - eller mer korrekt mot legalisering eller avkriminalisering av hasj. (forts. nedenfor)

Denne organiserte innsatsen for strengere reaksjoner og for både juridisk og ideologisk null-toleranse overfor de nye rusmidlene som fikk betegnelsen "narkotika" hadde stor støtte blant "marxist-leninistene" og andre som var tilhengere av en partistyrt revolusjon, og "Folkeaksjonen mot hasj" ble i en periode faktisk saumfart av Politiets Overvåkningstjeneste. Det er noe av et tankekors at nettopp de radikale statsapparat-stormerne skulle falle for å gjøre bruk av det samme statsapparatet mot brukerne av uønskede rusmidler til en hovedsak. Man gikk i skyttergravene for å protestere mot bruk av arrestasjoner og fengslinger av minoriteter alle steder ellers i verden, men var blinde for at de støttet en liknende terror i sitt eget land.

Det er mye som har forandret seg de siste 30 åra. Men Knut T. Reinås har ikke forandret seg. Etter "Slottsparkslaget" etter Marihuanamarsjen i 2000 rykket han ut i Dagsavisen:

"...politiet ser hasjrøyking hver dag uten å gripe inn. Det er overraskende. Det bør understrekes at hasjrøyking er en kriminell handling, som ikke skal finne sted på offentlig område eller noe annet sted. Prinsipielt bør det ikke være tvil om at politiet skal gripe inn, når overtredelse av loven skjer..." (Dagsavisen 10. mai 2000)

Heller ikke "arbeiderbevegelsen" har forandret seg - på annen måte enn at den har blitt mindre og mer modernisert. Hele den gamle ideologien kan man finne uttrykt for eksempel hos Arbeiderbevegelsens folkehøgskole, Ringsaker:

"Fordi vi bekjemper krefter som undertrykker mennesker, ser vi på narkotikamisbruk og kulturen omkring narkotika som undertrykkende og samfunnsfiendtlig. Derfor er vi imot bruk av narkotika og godtar ikke at du aksepterer, eller viser en lunken holdning til misbruk av rusmidler. Når du søker deg til skolen vår, må du avvise bruk av stoff og være villig til å stille opp i kampen for et samfunn uten misbruk."

Det viktigste her er ikke det i og for seg forståelige forbudet mot bruk av rusmidler i skoletida. Det er null-toleransen også overfor "lunken holdning" som plasserer folkehøgskolen midt i "Krigen mot narkotika" som nå har rast i 40 år, har ført tusenvis av mennesker her i landet og millioner i andre vestlige land i fengsel samtidig med at bruken av de forbudte stoffene har eksplodert. Reaksjonene fra for eksempel Knut T. Reinås er at forbudspolitikken ikke har vært konsekvent nok og hard nok. Og den har blitt sabotert av "liberalister", folk som ikke lenger vil godta narkokrigernes postulater om at "narkotika" er vesentlig annerledes enn alkohol og tobakk, at fengsling og utstøting best kan begrense bruken av rusmidler osv.

I sommer har Knut T. Reinås vært på banen med mer rendyrket "arbeiderbevegelse"retorikk til forsvar for forbudspolitikken enn noen gang. Om det skal gjettes på noen årsak til dette, må det være at legaliseringstankegangene endelig har gjort sitt inntog i alle fall i små miljøer i den hittil monolittisk enige forbudsleiren innen den etablerte venstresida, RV og SV. At Dagsavisen i sommer tonet flagg for avkriminalisering, hjalp nok heller ikke på Reinås' humør.

Reinås holdt sin egen 1. mai-tale som forkjempere for arbeiderklassen skal, og setter spørsmålet inn i en passende moralsk sammenheng slik:

"Før var arbeiderbevegelsens parole: Drikk er de arbeidende klassers forbannelse. I dag kan man få inntrykk av at arbeid er de drikkende klassers forbannelse."

Men framfor noe er han opptatt av å forhindre "sprøyterom" og liknende forsøk på å gi de gatenarkomane et sted hvor de kan sette sprøytene sine i noenlunde trygghet. For hvorfor skal det være et sted hvor loven ikke gjelder? Gir ikke dette feil signaler? Blir ikke dette gruelig vanskelig for politikonstablene? Som om ikke denne byråkratiske redselen for at reglene ikke blir fulgt skulle være nok, legger Reinås skylden for den økte bruken av rusmidler på "rusgiftliberale krefter og dårlige rådgivere".

Kan han ha noe rett i dette? Jada. Forbudspolitikken ligger i ruiner, og det står ikke til å nekte at deler av ungdomskulturen er naiv hva angår rusmidler. Men de får ingen hjelp fra Reinås. Han tror han med politikernes og politiets hjelp kan STOPPE ungdomskulturen. Han er ikke i stand til å se at samfunnet danner en nådeløs bakgrunn for trangen til "rekreasjon" av en type som vil føre mange i ulykka. Det hjelper ikke hvor mye man roper på "forebyggende tiltak" når store deler av ungdommen føler at de ikke har noen framtid, at alt raser sammen. Å bruke politiet og noen "steder å være" mot dette betyr mindre enn å stoppe en flom med et øsekar. Omtrent som når "Ungdom Mot Narkotika" driver kurs i sjonglering og amerikansk fotball. Det er merkelig at ikke nettopp disse "radikale" antinarkotikakjemperne fatter dette.

Men så er det i tillegg så slemt ordnet at de fleste av oss har mistet troen på at "den nye verden" er rett rundt hjørnet, og at det saliggjørende er å kjempe for arbeiderklassen til vi kommer til det lovede land. Ikke nok med det heller: vi innser ikke det umoralske i rus i seg selv. Vi innser ikke at det er statens oppgave eller rettighet å blande seg inn i hva slags rus hvert enkelt voksent menneske foretrekker. Vi er ikke revolusjonære klassekjempere på heltid. De fleste av oss er vanlige mennesker som vil leve vårt eget liv med minst mulig statlig innblanding. Vi vil ha våre opplevelser i fred, enten det dreier seg om et par øl på verandaen om sommeren eller en rev på en krakk i parken når milde høstdager gjør det godt å leve. Vi skader ingen andre, og knapt nok oss selv heller. Og når en hard arbeidsdag er over vil vi selv velge om vi skal søke oss vekk fra en anmassende virkelighet med litt mild rusing framfor å fly på partimøter. Reinås prøver å gi inntrykk av at en massiv folkeopinion mener noe annet, at "folk flest ønsker et narkotikafritt samfunn" (Klassekampen 22.8.02) Dette er en tilsnikelse, det er nemlig et "rusfritt samfunn" Reinås egentlig forfekter. Gjennom flere tiår har en massiv propaganda prøvd å gi opinionen det inntrykket at "narkotika" er en gruppe stoffer som kvalitativt skiller seg fra alkohol og tobakk. Og forsøket har vært vellykket. Men om folk skjønte at et "narkotikafritt" samfunn bare er et delmål, og at Reinås i siste instans vil gjøre det uakseptabelt å ta seg en øl, ville man kanskje åpne øynene for hva slags totalitær kampanje som skjuler seg bak omsorgen for barn og pårørende!

Dette forsøket på å annektere arbeidet mot bruk av rusmidler til fordel for forloren revolusjonspropaganda og en i denne sammenheng mildt sagt betenkelig støtte til et brutalt forbudsregime, går igjen i en rekke dokumenter fra Reinås-fløyen. I AKPs tidsskrift "Røde Fane" blir det trykt tanketomme skolestiler hvor man hopper elegant fra hasjrøyking til overdoser av heroin uten tanke på at man har med to helt forskjellige fenomener å gjøre, og i "Klassekampen" rykker Reinås ut mot et av de sjeldne tilfellene der i gården på å fremme "skadebegrensning" som idé framfor den stutete politikken som nå står naken igjen etter flere års kritikk fra alle kanter. I et svar til Stein Lillevolden sier Reinås om "skadereduksjon" at

"..dette i utgangspunktet positive, men uklare begrepet brukes ofte av legaliseringstilhengerne for å fremme omstridte narkotikapolitiske tiltak som sprøyterom, heroinforskrivning osv." (Klassekampen 21.8.02)

"Brukes av".."for å fremme"? Er det noe fordekt her, eller prøver Reinås først å gi inntrykk av et begrep er "uklart" for deretter å kritisere det for nettopp å være nokså klart? Er det slik at "legaliseringstilhengerne" har skjulte motiver, for eksempel at unger skal få heroin på Rimi eller at hasj skal deles ut på skolen? Reinås vet utmerket godt at slikt ikke er tilfelle, at legaliseringstilhengerne i aller høyeste grad er klar over at det følger ansvar med å oppheve et forbud i et land hvor forbud framfor opplysning og normer er blitt brukt til å styre bruken av rusmidler i mange år. "Legaliseringstilhengerne" er ikke lenger en liten gjeng hippier som sitter i Slottsparken og gir finger'n til besteborgerne og forlanger "fri hasj" (for å bruke et populært skremmebilde, hippiene var ofte langt mer bevisste enn hva ryktet sier).

Vi som forlanger at det gjøres forsøk med foreskrivning av heroin til avhengige er ikke tilhengere av at heroin blir "fritt tilgjengelig", men at man prøver å rive bunnen ut av det utrolig prisdrivende illegale heroinmarkedet og all den rekrutterende virksomheten - for ikke å snakke om all volden og aggresjonen - som følger av dette. Han vet godt at forbudspolitikken ikke har ført til annet enn en stor illegal maskin som er i stand til å forsyne hvilken som helst skoleelev med nok hasj eller piller av ulike slag på krita til å begynne sin egen butikk allerede i utgangspunktet avhengig av de lokale kriminelle.

Bare legaliseringstilhengerne har ideer om en ordnet omsetning hvor bare én gruppe fryses ut: de som selger til unger. Han vet også at det er utrolig sjelden noen dør av ecstacy. De få som dør av det vet ikke hvordan det må brukes. Reinås vet utmerket godt at ingen blir narkoman fordi det finnes steder hvor det er trygt å sette sprøyter. Alternativet er at sprøytene blir brukt i portrom og bak containere hvor overdosetilfeller blir oppdaget bare så altfor seint. Reinås vet at han ikke oppnår annet ved å jage åpne brukermiljøer ut av syne enn å lage dusinvis av småmiljøer rundt omkring. Og han vet godt at fortsatt forbudsregime hovedsakelig er en fordel for kriminelle og psykopater. Men hvor skal han gå når han står midt inn i skogen? Han fortsetter å gå i ring: fra arbeiderbevegelseretorikk til støtte for statlig represjon til mistenkeliggjøring av de som har alternativer og tilbake til det gamle trygge igjen: solidariteten, som han har lært om.

For ingenting er mer falskt enn Reinås' påberoping av "solidaritet". Det er hevet over enhver tvil at rusmiddelbruk - mest alkohol - fører til lidelse og elendighet i tallrike familier. Og at foreldre av heroinister og andre sprøytebrukere ikke vet annen råd enn å søke sammen i en slags selvforsvarsgrupper er forståelig. Riktignok er det tragisk at disse tror de har noen fordel av forbudspolitikken. For det er akkurat her kampen står: er det i det hele tatt mulig å finne en eneste fordel ved å politi- og straffeforfølge brukere av enkelte rusmidler? Eller er det slik som kritikerne har hevdet med stadig større tyngde, at forbudspolitikken gjør problemene ved rusmiddelbruk verre enn de allerede er?

Dagbladet har foreslått å permittere Reinås. Man bør gå lengre: Straffelovkommisjonens innstilling er på høring og vil før eller seinere havne i Stortinget. Politikerne bør nå legge til side sitt behov for å stå fram som feilfrie og skikkelige og benytte sjansen til virkelig å bety noe ikke bare for de titusener som benytter det relativt harmløse rusmidlet cannabis, men også for de mange som har store vanskeligheter med hardere rusmidler. Man må prøve å forstå at alle midler må brukes: sentre hvor avhengige kan få lovlig stoff, reine sprøyter, "substitusjons"stoffer, tilbud om behandling, helsehjelp og hjelp til å komme seg inn i en noenlunde ordnet livsførsel.

Det finnes ikke ett middel som løser alle problemer. For cannabis bør det gjennomføres frihet for alle voksne mennesker til både å kjøpe og bruke straffritt, og til å kunne dyrke plantene sine selv om de foretrekker det. "Avkriminalisering" er en halvveispolitikk pådyttet oss av USA-dirigerte internasjonale konvensjoner. "Avkriminalisering" betyr å skape et fritt kjempemarked for de kriminelle syndikater som står bak smuglingen og storsalget. Bare ett middel kan vi trygt forlate: forbudet. Og Reinås kan få forskningsstipend og fri et par år for å studere forbudets sosiale virkninger. Razzia publiserer gjerne resultatet og setter røde streker der det trengs...

Referanser:
Knut T. Reinås: Lillevolden og narkotikapolitikken, Klassekampen 21. aug. 2002
Knut T. Reinås: Venstresida og narkotikapolitikken, Klassekampen 14. aug. 2002:
Knut T. Reinås: Narkotikafritt samfunn?, Aftenposten 25. mai 2001
Knut T. Reinås:, Dagsavisen 5. mars 2001
Knut T. Reinås: Narkotikapolitikk i Dagbladet, FMR 12. aug. 2002
Knut T. Reinås: Døden er en viktig målestokk, Dagsavisen
Forfatterkollektivet:Arbeiderklasseperspektiv på rusgiftspørsmålet (del 1), Røde Fane 2 2002
Øyvin Aamodt og Reidun Hansen: Rusens politikk, Røde Fane nr 4 2001
, FMR 2001
FMR-leder refser regjeringen, FMR mai 2002
Stein Lillevolden: Reinås' rene og ranke, Klassekampen 15. aug. 2002
Stein Lillevolden: Sukkenes bro, Klassekampen 3. september 2002
Nedgang i 2002, Dagsavisen 30. juli 2002
Nye tanker, nye råd, lederart. i Dagbladet 30. juli 2002
Mindre alkohol og narkotika blant ungdom, Aftenposten 23. aug. 2002
Cecilie Høigård:Når døden blir eneste målestokk, Dagsavisen 5. mars 2002
Tom Nørbech: For statlig utdeling av heroin. Klassekampen 1. august 2002

(Opprinnelig publisert i Razzia Nyhetskommentar nr. 11, 4. september 2002)