Det er neppe en særlig stor del av Norges befolkning som har satt seg spesielt inn i virkemidler og konsekvenser av disse i rusmiddelpolitikken. Men nesten alle er blitt eksponert for hundrevis av mer eller mindre sensasjonelle avisoppslag og TV-programmer med et innhold som antydet ovenfor. At internasjonale undersøkelser reiser sterk tvil om eller direkte avviser at det er noen systematisk sammenheng mellom forbud eller grad av straff og hvor mange brukere man har, er sannsynligvis praktisk talt ukjent. At forbudspolitikken kan ha forverrende virkning på hvordan bruken arter seg, er også en nesten ukjent problemstilling. "Signaleffekten" er et stadig gjentatt mantra, et "lettfattelig" poeng som ikke egner seg annet enn som populistisk stemmesanking for politikere i og utenfor det parlamentariske systemet. For er det et "signal om at alkoholbruk er OK for ungdom" at alkohol er lovlig - med de aldersgrenser som gjelder? Tror noen at det er et "signal til ungdommen" om at tobakk er bra for dem når dette selges lovlig? Er ikke de sterkeste signalene tvert imot opplysningsvirksomhet som klart forteller at disse lovlige stoffene faktisk er risikable og skadelige? Merkelig nok ser man ut til å mene at opplysning gir de beste og mest effektive signalene for de rusmidler som flertallet bruker, mens forbud og politimakt egner seg best for grupper man på forhånd har bestemt seg for å skyve ut i mørket. Det er én lov og én rettferdighet for de som følger flertallet, og en helt annen lov og en annen rettferdighet for mindretallet. Hundrevis av eksperter, også innenfor FN-systemet, har etterhvert for eksempel kommet til at hasj vil ha mindre skadevirkninger enn den rådende tobakk & alkohol-kulturen selv ved like stort bruk. Likevel tviholdes det på opplysning i det ene tilfellet, tvangsmakt og forfølgelse i stort omfang i det andre.

I Europa har Norge og Sverige stått for den mest hengivne støtte til den opprinnelig USA-inspirerte forbudspolitikken. I Norge har to tendenser vokst fram parallelt de siste åra. På den ene siden en etterhvert sterk kritikk av forbudspolitikken fra en lang rekke enkeltpersoner og noen mindre organisasjoner, på den andre siden en forbudsvennlig aksjonisme med sterke fundamentalistiske trekk. De par siste dagene har den siste tendensen fått gjennomført en meget godt forberedt og vellykket pressekampanje. Midlene er mer aggressive enn noen gang tidligere, og har spesiell brodd mot de utvalgene som har foreslått lempeligere lovgivning overfor brukere av nå ulovlige rusmidler, kjent som "narkotika" - eller "dop", forøvrig også en språkdemagogisk suksess.

Kjernen i denne ukas kampanje er en undersøkelse gjennomført på oppdrag fra "Aksjonsuka mot narkotika", som igjen støttes av samtlige private organisasjoner som ser forbud som det vesentligeste middel i "kampen mot narkotika", hvorav flere er tungt statsstøttet. I denne undersøkelsen legges det fram 5 utsagn som intervjuobjekter er blitt bedt om å gi respons på over telefon:

1. Barn i Norge skal vokse opp i et narkotikafritt miljø.
2. Foreldre bør bidra til å forhindre at barn og unge eksperimenterer med hasj og andre narkotiske stoffer.
3. Dop føkker med hue ditt.
4. Hasj påvirker hjernevirksomheten negativt.
5. Bruk og omsetning av hasj bør fortsatt være forbudt og straffbart.

Dette presenteres som en undersøkelse om "holdninger til narkotika", og spørsmålene er mesterlig utformet for å få mest mulig ekstreme resultater i for oppdragsgiveren ønskelig retning. Selv de fleste "legalister" vil svare mer eller mindre positivt på de fire første spørsmålene. Selv hasjrøykere er faktisk klar over at hasj også har "negative" konsekvenser, om man tar med konsentrasjonsevne om strukturerte oppgaver og alt slikt som ikke står særlig høyt på timeplanen i situasjoner hvor man faktisk beruser seg. Og "dop" omfatter jo så mangt, og absolutt alle vil finne noe i denne kategorien som ganske kraftig "føkker hue". Og tilhengerne av avkriminalisering og legalisering vil gjerne ha som viktig del av argumentasjonen at lovlig bruk og omsetning kan gi bedre muligheter for begrensning av spredning til unger enn det nåværende kriminelle markedet. For den jevne mann og kvinne, som ledes inn i en tankerekke hvor barn skal reddes fra den forferdelige narkotika'n de har hørt så mye om, vil det siste utsagnet nærmest oppfattes som en rasjonell konklusjon på de fire første.

Vi har i årevis vært klar over at legalisering av hasj, eventuelt avkriminalisering av "brukerdoser" av også andre ulovlige rusmidler, ikke har hatt støtte fra mer enn i nærheten av en tiendel av befolkningen. Det er faktisk derfor mange av oss bruker såpass krefter på dette her. Betalerne av undersøkelsen ovenfor er imidlertid ikke fornøyd med dette: ved hjelp av sterkt ledende problemstillinger er man ute etter en total marginalisering ved å mobilisere den samme opinionen som ved hjelp av massive midler er blitt skapt i løpet av flere tiår. Man kan godt si at undersøkelsen først og fremst viser hvor sterkt fordommer om ulovlige rusmidler står i Norge, og om hvor lite det blir tenkt i rasjonelle resonnementer omkring virkemidler og konsekvenser av disse. Det hele er tragisk. Dét er også det forhold at man innimellom "holdningene" smugler inn et spørsmål som vel hører hjemme i en helt annen sammenheng, nemlig i hvilken grad virkningene av hasj er "negative". Presentasjonen både fra oppdragsgiverne og avisene er dessuten litt spesiell. På det siste og svært viktige spørsmål slår "9 av 10" mot oss fra alle kanter. Men hvor riktig er dette? Respondentene blir bedt om å svare på et sammensatt spørsmål, nemlig for det første om de vil ha forbud/straff. Man kan godt tenke seg at noen ville veie sine oppfatninger om de kjente til at f.eks. Sanksjonskomiteen foreslår av forbudet beholdes, men at straffen ikke gis ved dom som stempler vedkommende som kriminell, men ved en bot av mer administrativ type. Men langt viktigere og i denne sammenhengen trolig avgjørende er at bruk og omsetning føyses sammen i det samme spørsmålet. Straffelovskommisjonen foreslår avkriminalisering av bruk, men fortsatt forbud mot salg. Om vi ser på responsene, svares det uenig eller delvis enig/delvis uenig fra nesten 15 % av de spurte. Det er ikke usaklig å antyde at de som er "delvis enig"/"delvis uenig" i dette spørsmålet først og fremst er enig/uenig på spørsmålet om omsetning. Når først presis tolkningsmuligheter er blitt ødelagt av de som har bestilt og gjennomført undersøkelsen, er det ikke urimelig å rekonstruere de "verdier" som kommer til uttrykk slik: "nesten 15 % av de spurte, (overført til hele landets befolkning i de spurte aldersgrupper: i nærheten av en halv million norske borgere), mente sannsynligvis at bruk av hasj ikke lenger bør være straffbart. Mange av disse reserverte seg mot lovlig salg." For aldersgruppene 15-44 år svarte i nærheten av 20 % på denne måten! Dette er tall som beveger seg i retning av den dobbelte støtte til avkriminalisering/legalisering i forhold til hva pressen gir inntrykk av.

Men "9 av 10" drøvtygges av en nesten samlet norsk presse. Særlig i Dagsavisen, som nærmest gir inntrykk av å være en del av ukas kampanje snarere enn en nyhetsformidler, gås det totalt over streken. Uten fnugg av motforestillinger lar man for n'te gang Jan Erik Thoresen i "Landsforbundet Mot Stoffmisbruk" dosere i løse men store vendinger om "signaleffekten" - med tydelig brodd mot Straffelovkommisjonen. Men ingen av de "holdningene" som legges fram i "undersøkelsen" man markedsfører kan ved annet enn anstrengt demagogi brukes mot Straffelovskommisjonen på den måten Dagsavisen gjør det: i utvalgets innstilling foreslås riktignok at reaksjonene mot bruk ikke skal føre til stempling som kriminell, men hverken Straffelovkommisjonen eller Sanksjonsutvalget foreslår lovlig omsetning av noe som helst.

For å gjøre oss ferdig med selve undersøkelsen: om en sosiolog hadde laget spørsmålene i den refererte undersøkelsen, ville han blitt satt utenfor i enhver faglig sammenheng for lang tid. Enhver grunnfagstudent lærer seg å unngå sånt som dette allerede i studiets første måneder. Men i forbuds-Norge markedsføres søppelet av landets kanskje mest innflytelsesrike rådgiver og lobbyist i denne typen saker, sosiologen Knut Reinås.

Politikerne i Stortingets Justiskomite blir også spurt. Fremskrittspartiets Jan Arild Ellingsen later som om partiets alkoholliberalisme er et utslag av bekymring for alkoholen, mens liberalismen absolutt har sin yttergrense på den anstendige siden av hasj. Kristelig Folkepartis Einar Holstad peker originalt på en konsekvens av forbudspolitikken og de miljødannelser denne i helt utpreget grad fører til - men uten at han skjønner dette sjøl: "Det å liberalisere bruken av svake stoffer fører til at brukerne penses over på hardere stoffer, som igjen vil økt misbruket og det ønsker vi ikke", sier han. Neida, Holstad, det er ikke "liberaliseringen" som fører til denne "pensingen", men forbudspolitikken! Men Holstads miljøkjennskap er kanskje begrenset, det skal tydeligvis helst være slik i Justiskomiteen. Og så Inga Marte Thorkildsen, da. Hun gjør et lite forsøk på å være reflektert, men hva skal man gjøre når man nå engang er representant for et parti som har utviklet seg mer og mer i retning av statsformynderi av gammel-sosialdemokratisk type? Det er bare å prate løs og håpe at det tar seg såpass bra ut i avisen at ingen blir direkte støtt!

Så det er langt igjen. Vi er blitt så dominert av nyrik middelklassekultur at vi snart ikke ser for oss andre reelle samfunnsoppgaver enn å dressere alle inn i en prektighet som kanskje ikke finnes i virkeligheten men som muligens kan fungere som massereligion hvor tomheten i den internasjonale markedsliberalismen ikke kan by på annet enn netopp - tomhet, hvor kultur er blitt erstattet av fotball og hvor alt som ikke er velkjent fra skolens pensum ser ut som kannibalisme og generell undergang. For i det hele tatt å føle oss som noe trenger vi hva som forlengst er blitt kalt "en god fiende", noe å slåss mot når vi ikke finner noe å slåss for. "Kampen mot narkotika", som egentlig er en kamp mot alle brukere av ulovlige rusmidler, er ikke stort annet enn en kamp for alkoholens monopol på rusmiddelmarkedet. Men selv dét går over hodet på det store flertall. Det er en trist tid å leve i. Velstående kanskje. "Festlig" og forfyllet. Men trist.
14. oktober 2003, sist redigert 16. oktober

Brundtland: Hasj bør være straffbart, siste.no (ANB) 14. oktober 2003
Vil stanse omstridt narkoforslag, Dagsavisen 14. oktober 2003
Sterk økning i tenåringers rusmisbruk, Aftenposten 14. oktober 2003
Landsforbundet mot stoffmisbruk frykter signaleffekt, Dagsavisen 13. oktober 2003
Ni av ti nordmenn er mot hasjbruk, Dagsavisen 13. oktober 2003
Aksjonsukas undersøkelse om holdninger til narkotika (Powerpointdokument)
Stein Hoftvedt: Er avkriminalisering farlig?, razzia.no 10. mars 2002 (om Straffelovskommisjonen), om Sanksjonsutvalget på razzia.no, se her

 

(Opprinnelig publisert i Razzia Nyhetskommentar nr.20, 23. november 2003)