Det er ingen mangel på lærde disipliner som har samfunnet som sitt interesseområde. Vi har sosiologer, sosialantropologer, historikere og flere. Og vi har noen som idag kaller seg "samfunnsmedisinere". Slike kan finne på å sette stetoskopet mot hele nasjonens bryst og fortelle de som virkelig har noe å si, politikerne, at her er det sannelig noe sykt. Vi må operere, vi må finne den rette medisin, vi må isolere eller amputere. Slikt som leger har å gjøre. Og leger har vi jo alle respekt for, så legers råd om hvordan det skal handles når noe i samfunnet synes sykt, eller "unormalt" som man i slike sammenhenger gjerne betegner det, har ofte blitt fulgt. Mest sentralt for samfunnsmedisinerne er selvfølgelig hva vi kaller helse eller folkehelse, og ettersom selv samfunnsmedisinere må leve av noe finner man dem slike steder som i Helsedepartementet, Sosial- og helsedirektoratet eller opptatt med å utdanne nye samfunnsmedisinere ved universitetene. De gir råd, de administrerer og de studerer og undersøker. Formodentlig feiret norsk samfunnsmedisin sin største triumf da vår alles gode legemor, hu' Gro, ble satt helt på toppen av hele Verdens Helseorganisasjon. Der tok hun sitt stetoskop fram og kunne raskt konstatere hosting og elendighet fordi Verden røyker for mye. Resultatet er blant mye annet - også positivt - at røykere fra nå av formodentlig i mye større grad enn før vil henlegge sitt øldrikkeri og annen synd til den private sfære da de i liten grad er velkomne andre steder, at folk med middels til dårlig inntekt i enda større grad enn før vil få forverret sin økonomi av sin nikotinavhengighet og at kravet om bredere motorveier til Sverige vil forsterkes. Presset på framtidas pensjonsbudsjetter vil nok også bli større da mange røykere vil slutte med sin illeluktende praksis og i uforskammet friskhet leve nesten like lenge som totalavholdsmennesker. Slikt er også samfunnsmedisin.

Per Fugelli heter en samfunnsmedisiner - eller sosialmedisiner - som har vist seg å være litt av en villfugl blant sine oftest mer konvensjonelle og myndighetslojale kolleger. "Samfunnsmedisinen har på mange måter isolert seg i en byråkratisk nisje og i et jomfrunalsk akademi", sier han. "Den har kuttet navlestrengen til livet og jordledningen til samfunnet". Dét var ille! Og hva har samfunnsmedisinerne kokt sammen når de sitter der i sin hvitfrakkede isolasjon? Nullvisjonen. Intet mindre. Det vil si tanken om å

"gjøre samfunnet rent, eliminere sosial og mental forurensning. 0-visjonen vil gjøre livet rent, fjerne flekker, feil og farer. Den springer ut av en forestilling om at hvis vi bare investerer nok oljemilliarder og nok hjerneceller, kan vi bestyre naturen, designe livet, programmere samfunnet - så hvorfor skal vi godta risiko, ulykker, smerte, lidelse, aldring, død?"

Vel, man skal ikke egentlig gi samfunnsmedisinerne skylden for at fjortisjenter vil ha silikon for å få større pupper eller at velstående gamlinger bruker en vanlig årslønn eller tre på å få omgivelsene til å tro de fremdeles er førti, at nervøse foreldre fristes til å foreta DNA-analyser av sine barn i toårsalderen for å finne ut om de montro kan bli en smule kriminelle når de blir eldre eller at guttunger kan bli arrestert om de skulle sitte i en park og spikke på en pinne. Vi er blitt smittet - for å bruke en sosialmedisinsk term - fra USA. Vi kunne sikkert klart å bli hysteriske bare ved tanken om det virkelige livs utallige risikoer selv også, men alt blir større og sterkere ved amerikansk hjelp. Og det sprer seg raskere, ettersom amerikansk kultur og en krigersk markedsliberalisme i stadig større grad gjør det vanskelig å få øye på sånne ting som medmenneskelighet og solidaritet, toleranse og alt annet som vi i tidligere tider syntes var bra. 0-visjonen "omdefinerer livet fra lyst og glede til plikt og pine", sier Fugelli. Vi har vær'sågod å leve så friskt som mulig så lenge som mulig. Fugelli skriver ut andre resepter enn time hos psykolog fordi vi er i dårlig humør og operasjon hos en kirurg fordi noen har sagt oss at det ene øret er litt større enn det andre. Vi må bli lekende mennesker, vi må tillate mer av sånt vi ikke liker hos andre, vi må ha solide doser solidaritet og sosialmedisinerne må ut til folket. Dette og mye mer kan man lese om i boka "0-visjonen - Essays om helse og frihet". Fugelli henter sin inspirasjon fra diktere og filosofer, fra afrikansk åndeverden og flere overraskende steder. Slik sett forfriskende og lærerikt, og man kan håpe at han kan påvirke riktig mange innenfor politikk og helsestell til å legge til side sin overtro på epidemiologiske modeller og jakt etter den totale tilpasningsdyktighet hos byggeklossene i det friksjonsfrie samfunn, også kalt mennesker. Boka vil kanskje i begynnelsen virke noe akademisk og tungtygd for mange, men er vel verdt litt anstrengelse. Lettvinthet og tanketomhet er nå engang ikke noe ideal for de som vil ha forandring i samfunnet.

Er det noe man savner? Veldig mange av de besøkende her på Razzia har førstehånds erfaring med nulltoleransen, og de kan lure på hvorfor Fugelli gjør et forsøk på å redde Karl Evang, en av arkitektene og pådriverne for den norske "narkotika"-politikken, over i frihetselskernes rekker mens "narkotika" knapt nok omtales som annet enn sykdom eller symptom på at noe er alvorlig galt. Fugelli hyller det opprørske og (litt) ville, men man kan lett få det inntrykket at dette er begrenset til én sigar, to cognac'er og kanskje litt nakenhet i hagen om været er snilt. Men la nå ikke dét hindre oss i å lese litt rundt i en av de relativt få fornuftige bøkene som er blitt utgitt i det siste. Vi får heller væpne oss med den kunnskap og visdom som finnes her slik at vi kan gi svar på tiltale når de solidariske samfunnsmedisinere inspirert av Fugelli kommer ut til oss i folket for å spørre om hvordan vi har det i dag.

Per Fugelli: 0-visjonen - Essays om helse og frihet
Universitetsforlaget, Oslo 2003
269 sider - kr. 249,-

(Opprinnelig publisert i Razzia Nyhetskommentar nr.21, 25. januar 2004)