Litt i skyggen av en mediadebatt om rusmiddelbruk preget av sensasjonalisme, politisering og forsøk på å plassere problemene slik at flertallets oppfatninger ikke blir utfordret, arbeider Hans Olav Fekjær. Som overlege ved Blå Kors Senter i Oslo og som en nøktern og uavhengig akademiker har han åpenbart sett kontrastene mellom allslags populære oppfatninger og hva vitenskapen kan fortelle om rusmidler og bruken av slike. Og ikke bare rusmidler heller: De siste årene har han levert krafig skyts mot samfunnets lettvinte holdning til pengespill. Og nå er han ute med en bok som burde vært men neppe blir pensum for alle som interesserer seg for rusmiddelpolitikk. Han legger ikke mye skjul på at medias meningsdannere har et ekstremt behov på dette området.

Boka, med den litt uhåndterbare tittelen "Rus - bruk, motiver, skader, behandling, forebygging, historikk" - heretter bare "Rus", ser litt ut som om omslagsdesigneren er motstander av forfatteren og fyller nesten 400 sider. Så er den vel en sånn dødskjedelig katalog som hvilken som helst lege har noen hyllemeter av og som sjelden blir lest? Vi er blitt vant til at alt skal være lettvint. Vi leser da aviser hver dag! VG! Vi holder oss orientert. Eller lar vi oss bare fore med slikt som kan øke opplagstallene? Slikt vi allerede er enige i? La oss ta noen eksempler.

Alkoholens virkninger.
Vi er flasket opp med at vi blir åpne, spontane og får den gode følelsen av litt alkohol. Den bare "virker" slik. Og så kommer Fekjær med eksperimenter og greier og forteller oss at den gode følelsen allerede dukker opp før det er blitt drukket en dråpe! Og for å skuffe en annen fløy i diskusjonen: han kan ikke bekrefte at alkohol øker aggresjon heller. Den eneste virkning han finner av alkohol er at den "svekker menneskers ferdigheter". Dét låter som en dårlig begrunnelse for å drikke. Så hvorfor gjør vi det da?

Symbol og rituale.
Alle som er i arbeid - og det er jo de fleste - skulle ha lagt merke til hvor mange ellers edruelige mennesker som drikker i helgene. Fekjær mener at alkoholen fungerer "som en fane som tydelig skal understreke skillet mellom det grå hverdagsslitet og den velfortjente fritiden". Og den fungerer forsåvidt bra, for "rusmidler er kjent som et handikap i alt nyttig arbeid". Liknende bruk er alkohol som "voksenhetssymbol". Dette er det moderate flertallets bruk av alkohol-symbolet. Andre rusmidler brukes mest av sosiale grupper som ønsker å symbolisere opprør, samhold mot omverdenen osv. Men så blir det verre.

Alibi for handlinger og unnlatelser.
Er det slik at vi driter oss ut i fylla fordi vi drikker eller drikker vi for å drite oss ut, eller litt penere formulert, for å lage en situasjon hvor vi kan utagere uten å måtte ta ansvar for hva vi gjør? "Fylla har skylda", sier vi gjerne, men vet innerst inne fordømt godt at vi har gått og ønsket å skjelle ut sjefen på jobben. Dét gjør vi ved julebordet, etter sju-åtte drinker. Da er det trygt! Og så har vi dette med fyll og vold. Tidligere tiders motstand mot fyll var ikke minst motivert av at fylla gikk ut over kvinner og barn. Idag vet vi at fyll er voldens følgesvenn. Men mens man i noen andre steder i verden kan bruke alkohol uten å bli voldelige, benytter noen av oss av muligheten for å beskytte vårt selvbilde når avskyelige handlinger skal utføres. Fylla blir en "formildende omstendighet" for både en sjøl og omverdenen.

Mye mer kunne vært sagt om alkoholen og hvordan vi bruker den. Men Fekjær har også en mer fundamental erkjennelse å by på: jo mer det drikkes, jo større blir skadevirkningene. Og jo større tilgjengelighet, jo mer blir det drukket. Det nytter ikke å si at det er fint om vår lørdagskveldsvinflaske - som vi finner uforskammet dyr - blir billigere. Blir alkoholen billigere blir det drukket mer. Det blir fler drikkesituasjoner, det blir flere som overdriver. Det er flere som blir skadd. Det er ingen sentimental floskel å si at det går utover kvinner og barn. Det er en sannhet som sitter i beinmargen på alle som har vokst opp med fyll nær innpå seg.

Vinnernes bruk og tapernes misbruk
Det er et godt stykke fra vinsnobbenes godt publiserte kulturdemonstrasjoner til skoleverstingenes desperate kjemiske kalas. Og media boltrer seg med smakspaneler for juleøl og nyankomne polviner mens det ikke går en dag uten advarsler mot hva "narkotika gjør med deg". Det ser ut som om det er svak karakter som står bak overforbruk av alkohol, mens det er "stoffets" egenskaper som får skylda for overforbruk av ulovlige rusmidler, såkalte narkotika. Det første gjør det akseptabelt å bruke alkohol mens man bare kan beklage at noen er så svake at de ikke tåler denslags, mens narkotika er så spesielt at bare den minste berøring er første trinn mot undergangen. For slik ser det jo ut! Men heller ikke her kan Fekjær by på særlig trøst for de i norske små og store byer som får panikk bare ved tanken om "sprøyterom" eller liknende, mens de ser på det som naturgitt at skjenkestedene ligger tett som hagl. De ulovlige stoffene brukes av mye de samme grunnene som alkohol, men i stor grad i andre sosiale miljøer. De utstøtte bruker utstøtte rusmidler. Eller enda verre: stoffene er utstøtte fordi de brukes av utstøtte mennesker. Dette oppfattes gjerne slik: bruk av narkotika fører til nederlag, til psykiske lidelser, til kriminalitet og til allmenn fortapelse. "Rus rammer tilfeldig", fikk vi for noen år siden høre. Demonen er i "stoffet". Men overforbruk av rus ser i helt spesiell grad til å føre til en mest fortvilet situasjon for personer som allerede fra før av har lære- eller atferdsvanskeligheter, dårlig fungerende familier, seksuelt misbruk, erfaring som mobbeoffer eller andre fortredeligheter å bære på allerede før rusen kommer inn i bildet. Det er et behagelig og selvberoligende standpunkt å legge skylda på "stoffet" når det er slik. Storsamfunnet kan erklære "krig mot narkotika" for å få selve fandenskapet vekk. Og så får man heller finne på noe annet om krigen mislykkes eller ikke gir de resultater en ønsker seg. I en melding fra Verdal, ei bygd der narkokrigen de siste par årene har vært ført med spesiell følelsesmessig tyngde, kunne man nylig lese at nå var det mye mindre hasj i Verdal. Pusherne tør knapt gå utendørs lenger, eller har emigrert til kommuner i nærheten (hvor forholdene riktig nok er blitt verre). Litt ubehagelig på minus-siden er imidlertid at hjemmebrenten flyter som aldri før og man har notert rekordaktig mange tilfeller av løsemiddelsniffing. For å sniffe trenger man bare å finne en malerforretning eller ta en tur i pappas garasje! I likhet med Fekjær bør man i Verdal og andre bygder innse at rusmiddelpolitikken har sine grenser. Bortenfor denne står man med de virkelig tunge oppgavene, som hvordan oppdra barna så de blir både frie og ansvarlige, hvordan vi skal innrette samfunnet så vi ikke masseproduserer mennesker som oppfatter seg som tapere og så bortetter.

Fekjær har et litt annet perspektiv enn at det ene er ondt og det andre tolerabelt. Først og fremst ser han problemet i den rusatferd som går ut over andre. Ikke at dette er det eneste som bekymrer, men skal man begynne noe sted er det nettopp her. Da kan deler av norsk rusmiddelpolitikk virke mildt sagt eksentrisk. Og ikke er foreldres bekymring over avkommets eksperimentering med hasj det verste heller, selv om man selvfølgelig skal føle med de som står overfor noe de ikke forstår. Det er beinharde tall han fører i marken: på ett år blir 47.000 kvinner skadet av full person. Alkoholen renner av saker om voldtekt, drap, overfall og mishandling. Hundretusenvis blir utskjelt eller fornærmet. Han ser i aller høyeste grad problemene både ved ulovlige rusmidler og ved den mer moderate bruk, men her er altså et virkelig stort problem som burde oppta alle! Om jeg forstår ham så noenlunde rett.

MEDIA
"Media er ikke den fjerde, men den første statsmakt", sier Fekjær. De fleste har ingen personlig erfaring med overforbruk av rusmidler, de får sine opplysninger fra andre, i første rekke fra media. Og journalister ser "forskjell på ens egne gode rusmidler og andres "dødelige gifter", selv om de førstnevnte selvsagt dreper mange flere". Gjennom media får vi stemplet langt inn i pannebrasken at narkotika er det største rusproblemet vi har, at hasj er "narkotika" og av den grunn livsfarlig (det "fører til" det som verre er, nemlig), mens øl er gyldne dråper og vin er edel vare. Det er vanlig å forestille seg at ungdom som vokser opp er påvirket av f.eks. foreldre, skole, venner - og så til slutt media. Men media påvirker jo også lærerne, foreldrene, vennene og alle andre! Media påvirker både direkte og indirekte. Og praktisk talt hele tiden og i stadig større grad.

Hans Olav Fekjær er ingen rusliberalist, om noen skulle få et slikt inntrykk av hans henrettelse av mange av de vanlige oppfatningene om "narkotika". Egentlig tror jeg han ønsker alle rusmidler så langt vekk som mulig. Men han er realist, og rømmer ikke fra kjensgjerninger når vitenskapen først har vist veg. Jeg tror ikke engang han har overveiet muligheten. Og nå kan vi alle ta del i en sentral del av hans kunnskap. Ikke alt vil være behagelig, men om en åpner for ærligheten er boka hans godt egnet til atskillig mer spennende og opprivende stunder enn de fleste kriminalromaner kan by på. Og for de som har hatt sine turer ute i rusland: "Etterpåklokskap er den mest eksakte av alle vitenskaper!", som Fekjær sier. Boka anbefales for foreldre, journalister og alle slags mediefolk, politifolk, narkokrigsaktivister, og hasjrøykere. (Politikere er ikke utpreget mottakelige for anbefalinger, etter det jeg har lagt merke til.)

Hans Olav Fekjær: "Rus",
Gyldendal Akademisk, Oslo 2004,
382 sider, kr. 398,-

Mer om forfatteren på hans hjemmeside.

Noen nyhetslenker som kan ha relevans til artikkelen ovenfor:
Hans Olav Fekjær: Norsk rusproblem: Drankerne som påfører andre skade, Aftenposten 4. september 2004
Tek tak i rusproblema, NRK Hedmark & Oppland 22. juni 2004
Ragnar Foss: Til en rusdebatt, Fredrikstad Blad 22. august 2004
Jan Erik Thoresen: Foreldreansvar og stoffmisbruk, Fredrikstad Blad 2. september 2004
Færre ungdommer bruker hasj, Trønderavisa 2. september 2004

PS til artikkelen ovenfor: Det kom ganske raskt: en leser skjeller meg ut fordi jeg ikke har forstått at Fekjær tar feil på det eller det punktet om cannabis. Derfor: skulle jeg laget denne artikkelen vesentlig lengre, ville jeg gjengitt mer av Fekjærs synspunkter om avhengighet, framfor å forsvare eget revir på noen få punkter av perifer betydning. S.H. 10. sept. -04

(Opprinnelig publisert i Razzia Nyhetskommentar nr.23, 7. november 2004)