|
Det har lett for å bli leven når reven tar seg en tur inn i det narkotikapolitiske hønsehuset. Som da en av de nye unge stortingsrepresentantene, Inga Marte Thorkildsen fra SV, ikke bare innrømmet å ha røyka én enkelt rev en gang. Neida, jenta klemte til med følgende kraftopplysning: en blås fører ikke til narkohelvetet! Det er tragisk at en slik selvfølgelig bemerkning, som i et fornuftig land ikke ville lagd bølger i kaffekoppene selv hos de eldste og mest skjelvne, kan få dimensjon som en middelstor skandale. Selv i SV, som jo burde være første parti til å avsløre sosialpolitiske myter, er reaksjonen nervøs. Riktignok innrømmer fire i stortingsgruppa at de har "brukt narkotika" (Kristin vil ikke svare...), men mens man i god partistil har veldig sympati med de som har det vondt på gata, vil man ikke ha noe av avkriminalisering og legalisering. Kristin Halvorsen strekker seg så langt som til at dette skal "debatteres", særlig ut fra det hyklerske misforholdet i samfunnets reaksjon mot henholdsvis "narkotika" og alkohol. Mens Kristin Halvorsen med følge innser at den nåværende politikken er "forfeilet", er det på andre måter nesten trist å se hvor kort partiet har kommet. Vi får bare håpe at det finnes en til nå taus opposisjon i SV som kan drive politikerne ut av skravle- og gid-a-meg-sporet. Og noen må snakke med Hallgeir Langeland: først opplyser han at han riktignok har røyka hasj, men "stoppet da han ble avhengig". Han må ha innsett at dette var et pussig tidspunkt å stoppe på, og retter seinere til at han stoppet før han ble avhengig. Det spørs vel om ikke den godeste Langeland først og fremst er avhengig av å befinne seg på den respektable siden i disusjonen, den siden der cannabis fremdeles er avhengighetsdannende. For noen slags selvtrøst skal vel selv de mest nebbete politikere ha for å sutre om at de ikke har hatt "tid nok" til å se på lovverket - mens tusenvis arresteres hvert år og legaliseringsdebatten har foregått siden før de unge på Stortinget ble født! Men vi får som nevnt håpe debatten i SV ikke er slutt med dette. Inga Marte Thorkildsens lille mediekjør kom - som mange andre rusmiddelpolitiske uttalelser i det siste - i kjølvannet etter Stoltenberg-saken. Og hun dro med seg et ras av hasjinnrømmelser fra store og små politikere land og strand rundt. Et vanlig mønster er imidlertid at ungdommen oppdager hvor landet ligger, og så kommer gubbene og gubbinnene og skrur klokka ettertrykkelig tilbake. Likevel er det åpenbart at i åra som kommer vil vi i Norge til å få en rusmiddel- og legaliseringsdebatt i samme retning som ute i Europa. Om ikke dette skal ta årtier mer enn nødvendig, bør den rusmiddelpolitiske opposisjonen - først og fremst cannabislegalistenes organisasjon - legge av seg alt anarkomant fjas. Vi trenger sammenhenger hvor fornuftige mennesker fra alle politiske partier og miljøer kan møtes uten å trenge hjelm. Og på litt sikt er det mulig det er hensiktsmessig å danne et "cannabisparti". Kanskje ikke først og fremst fordi det hadde vært kult med en skikkelig ganjamann på Stortinget, men fordi dette vil kunne få det til å gå opp for de ulike partiene at det antakelig er minst 100.000 cannabisbrukere her i landet. Og mange av dem er like luta lei av politikerprat som av å måtte gjemme seg som forbrytere eller spedalske når de skal ha seg et blås.
Nekter å begrunne hasjforbud, Dagbladet 29. okt. 2001
Billigere alkohol farligere enn hasj, Aftenposten 27. okt. 2001 Cognitive Performance Unaffected After Marijuana Smoking, NORML 8. nov. 2001 På Røros fant ledelsen ved den videregående skolen ut at deres elever ikke skilte seg ut fra annen ungdom her i landet. Og det må ha kommet som et sjokk, for reaksjonen var som ved et fullskala anthrax-angrep. Ikke før hadde skoleinspektør Ingvar Nøren summert sammen tallene fra sine spørreskjemaer før unntakstilstanden var et faktum. Alle ble sendt hjem, og så var det pån: alle i "narko-avhør", de som ikke vil gi urinprøve vil bli ansett som "misbrukere", utvisninger, politi, psykologer osv. "Akkurat nå er vi mer opptatt av å hjelpe ungdommen enn å tenke på finjusen" og "utvisning betyr ikke utstøting", sier en inspirert Øren til VG. Ikke det, nei! Det må være lov å peke på et par uheldige konsekvenser: Dette er et tydelig signal til elever ved andre skoler om hverken å svare sannferdig ved anonymiserte spørreundersøkelser, eller å holde seg til det mest harmløse rusmiddel - cannabis - da dette er det overlegent mest risikable i forhold til urintestinger. Heldigvis har elevorganisasjonen i Sør-Trøndelag bedre vett enn den maktberuste skoleledelsen: "Skolen bør i stedet ta narkotikaproblemet ved roten, ansette miljøarbeidere og arbeide forebyggende", sier Hans Kristian Enge til VG. Og ungdomsklubben er stengt. "Dop og fyll eneste ungdomstilbud", rapporteres det. Kanskje det finnes bedre ting å bruke pengene på enn urinprøver og narkobikkjer. Ruser seg på skolen hver dag, Adresseavisen 27. okt. 2001
Og selv i politiet ser det ut som de fleste mener lovlig omsetning av cannabis bør komme heller før enn seinere. Kan ikke Norsk Narkotikapolitiforening sende sine medlemmer på kurs til England i stedet for disse oppskrytte fraterniseringene med myndighetene i verdens blindeste forbudsland? Og så var det oss: Hvor lenge skal det vare før vi utfordrer lovverket slik britene gjør og slik hampebøndene her i landet gjorde før i år? Skal man få unødvendige paragrafer til å sovne, må man selv våkne! Roll up, roll up at Britains first cafe for dope smokers, The Observer 11. nov. 2001 Når en av Dr.Dre's CD'er nå blir beslaglagt når de finnes i de vernepliktiges gjemmer, begrunnes dette (selvfølgelig) med "signalvirkningen". Men hva slags signalvirkning moralpolitiets hysteri har, er det ingen ansvarlige som har tenkt stort over. I neste omgang regner vi med at også opplysningsmateriale om forandring av cannabislovgivningen vil bli erklært forbudt i forsvaret. Men det mest skuffende, er at diverse egenerklærte demokrater som ville ha skreket over seg om forsvaret hadde begått politisk eller kulturell sensur i andre retninger i dette tilfellet sitter stille som mus. Det kan straffe seg. Gir man nemlig Fanden lillefinger'n... Forbyr CD med hasjplante, VG 5. nov. 2001
I en kronikk kalt Skritt mot en ny narkotikapolitikk setter han først forbudspolitikken inn i en historisk sammenheng, han forlanger en "språklig opprydding", og han legger fram en tretrinnsplan for en mulig "ny narkotikapolitikk" med en "human" eller "realistisk" narkotikaregulering". De tre trinnene er: -den nevnte språklige/begrepsmessige opprydding. "Narkotika" er en kunstig sekkebetegnelse for ulovlige rusmidler med helt ulike egenskaper, og brukerne er også så forskjellige at det er meningsløst å skjære alle over én kam. -slutte med å straffeforfølge dem som bruker andre rusmidler enn alkohol. -reforhandle det internasjonale regelverket, noe som må gjøres "av mange land samtidig". Mens en "kontrollert produksjon og omsetning" av rusmidler unektelig høres svært fornuftig ut for de "farligste" sådanne, kan det hende at vi cannabislegalister fryser litt til ved tanken på hva myndighetene kan finne på av kontrolltiltak for cannabis. Vi lever jo i den verden vi har, og faren for at kontrollen kan ha bivirkninger som river ned hensikten ved en eventuell legalisering er absolutt tilstede. I Norge er det vel ikke helt usannsynlig at politiske kompromisser kan føre til så høye aldersgrenser at man uansett kan risikerere å få et illegalt "ungdomsmarked" - akkurat der det gjør mest skade. Så det er ingen grunn til å holde seg tilbake: hva mener vi egentlig med "legalisering"? Hvilken form skal slikt ha så ikke de gode forsetter blir brukt til brolegging av veien til et visst sted? Jan Bojer Vindheim: Skritt mot en ny narkotikapolitikk, Dagbladet 6. nov. 2001 (Dette er en lett oppgradert gjengivelse av den opprinnelige Razzia Nyhetskommentar som ble publisert i 25 numre fra 2001 til 2005) |