Nr 6 16. januar 2002

Hvorfor ikke arrestere alle? Den nye varsomheten Kampen for de kongeliges moral

Gud hjelpe oss - var Jesus et hasjhue? Razzia - hva er dét?

 

Hvorfor ikke arrestere alle?

Britiske turoperatører vurderer å stryke Oslo av kartet fordi narkomane skremmer de ferierende, Arne Huuse vil "rydde gatene" fordi ikke alle blir skremt og Narkotikapolitiforeningen pådrar seg grå hår og magesår fordi planlagte "sprøyterom" kan gjøre det umulig for konstabler og spanere å vite hvilke narkiser som kan plages og hvem som skal få gå i fred. Og Bergenspolitikeren Trygve Birkeland (Krf) "..håper i den videre debatten at vi alle tar inn over oss at sprøyterom er og blir et signal om at kampen mot narkotika er på vikende front".

Eller er det snarere slik at forsvaret for den rådende "narkotika"politikken kommer på defensiven straks det stilles konkrete spørsmål ved hvordan denne fungerer?

Det er forbudt å bruke "narkotika". Betegnelsen "narkotika" betyr rett og slett at et rusmiddel er forbudt, ikke noe annet. I dag er det slik at enkeltstående tilfeller av bruk resulterer i en summarisk dom og en bot, men ved gjentakelser vil man - før eller seinere - få først samfunnstjeneste og deretter fengsel. Alle de narkomane som er så tydelige at de skremmer britiske turister (og tiltrekker seg tvilsomme individer på jakt etter doser) burde - etter loven - fengsles umiddelbart. Ikke bare har de brutt et temmelig strengt lovverk hundrevis eller tusenvis av ganger, men gjentakelsesfaren er også mer enn påtakelig. Så alle sprøytenarkomane, alle gjentakelsespillespisere og et eller to hundre tusen hasjrøykere hører etter loven egentlig hjemme i fengsel. Og der bør de bli eller komme tilbake etter kort tid, for slipper de ut er anger sjelden og gjentakelse helst regelen.

Så hvorfor har vi ikke et fengsel på størrelse med Østfold til å ha alle disse i? Fordi bare tanken er nok til å vise at vi har et absurd lovverk. Vi har et lovverk hvis fremste hensikt er å gi folket inntrykk av at politikerne har handlekraft - nøkternt sett overfor et problem som det samme lovverket bare forverrer.

Stadig flere krever en diskusjon som tar rusmiddelspørsmålet opp på et helt fritt grunnlag. Uten demonisering, uten moralisering, uten skylapper - og uten logring for amerikanernes krav om at bare de som legger seg flate for deres verdenskrig mot folk med andre rusmidler enn sprit og sigaretter kan regnes blant siviliserte land verdige amerikansk støtte og sympati.

Kanskje kan vi da komme fram til at det finnes ikke ett problem og én løsning.

Oslo-narkomane skremmer turister, Nettavisen 10. jan. 2002
Overdoserom i Oslo, Motgift nr 4 2001
Huuse vil fjerne narkomane fra gatene, Aftenposten 12. jan. 2002
Politimesterne får resultatlønn, Dagsavisen 12. jan. 2002
Trygve Birkeland (KrF): Sprøyterom, hus eller helse?, Bergens Tidende 14. jan. 2002

---

Pressens nye Vær-varsom-plakat påbyr at pressen har plikt til å sette et kritisk lys på hvordan mediene fyller sin samfunnsrolle, fortelles det i Journalisten: "..mediene skal overvåke makthaverne, men hvem skal overvåke overvåkerne? Det skal en åpen og kritisk opinion gjøre gjennom mediene, som har et særlig ansvar på vegne av publikum."

Nett-publikasjoner har hittil vært noe uregulert, og det presiseres nå at slikes eventuelle forhold til forhåndsredigering skal bekjentgjøres, og at innlegg som bryter med god presseskikk skal fjernes. Dette gjelder i spesiell grad de tallrike diskusjonssider, hvor "gatas parlament" ofte herjer fram raskere enn noen nettredaktør kan følge med. Alt dette høres fornuftig ut.

I Moss har det imidlertid vist seg at den nye varsomheten innebærer ikke så lite tolkningsmuligheter. Det kom høylytte protester da nettansvarlige Jørn Søderholm i Moss Avis fjernet lenker i legaliseringstilhengeres innlegg fordi han mente at disse viste til nettsider han selv ikke kunne ta "redaktøransvar" for, f.eks. www.freddiefreak.com og www.hamp.no. Det var sider med "forherligelse av et narkotisk stoff" og dermed "utilbørlige", mente Søderholm. Og viste til redaktørplakaten.

Nå spørs det om redaktøransvaret kan strekkes så langt. Lenker på nett blir brukt omtrent som kildehenvisninger (eller opplysning om hvor forfatteren har sin "arbeidsplass") i trykte artikler, og hittil har ingen forlangt at en avisredaktør skal påta seg redaktøransvar for kilder som skribenter oppgir. Lenker til åpenbart kriminelle nettsteder - som barnepornografiske eller ekstremrasistiske - må man forstå blir fjernet (eller helst hele innlegget, kanskje), men at sider som arbeider for forandring av helt andre sider av lovverket og som argumenterer for at lovgivningen mangler saklig grunnlag skal behandles som kriminelle, må sies å være svært lite i tråd med pressens nyerklærte makthaverkritiske rolle. At Østfold Journalistlag ser ut til å mene at saken er uproblematisk og at "det er opp til redaktøren av en avis å bestemme hvilket syn avisen skal forfekte i enkeltsaker. Denne redigeringsretten og plikten gjelder også debattinnlegg..", er ikke annet enn problemflukt. Ikke engang Moss Avis har gått til det skritt å fjerne f.eks. legaliseringsvennlige diskusjonsinnlegg på nett, til tross for at man må tro de står stikk i strid med redaktørens meningslinje for sin avis. Det som først og fremst skal forhindres, ser ut til å være lesernes mulighet til enkelt å kunne sette seg inn i en innsenders synspunkter utover det som et leserinnlegg gir plass for. Forøvrig nokså fåfengt - det går jo an å søke (her har også legaliseringssteder vært fritt vilt, men det er en litt annen sak).

Nå er ikke denne sensuren i Moss Avis noe stort praktisk problem. Da er det verre at avisen forsøker å skape presedens for at at rimelig og "vanlig" myndighetskritikk skal kunne sensureres på nettdiskusjonssider som folk trekker til nettopp fordi de tros å være usensurert. Om hans synspunkter kan vise seg å gjøre arbeidet vanskelig også for journalister, gjenstår å se. I flere aviser har reportasjer om hasj og legalisering det siste året vært ledsaget av opplysninger om nettsteder som tar opp slike spørsmål. En slik journalistisk leserservice mener formodentlig Moss Avis er "utilbørlig". Vil journalistene la redaktørene slippe til med saksa i slike tilfeller? Eller skal de lyde Narkotikapolitiforeningen, som utdømmer Dagbladet som "Dopblad" fordi de "slipper til" kritikk av den nåværende rusmiddelpolitikken?

Ny Vær Varsom-plakat vedtatt, Journalisten 28. nov. 2001
Jørn Søderholm: Kommentar på Moss Avis’ diskusjonsforum 11. des. 2001
Dopbladet: sterke meninger om legalisering, Motgift nr 4 2001

---

I fjor skal Henry Charles Albert David Windsor, bedre kjent som prins Harry, ha vært nokså på fylla et par måneder. Ikke så bra for en 16-åring. Og så skal det ha blitt røyka litt marihuana, da. Eller "dop", som VG kaller det. Så den strenge fader beordrer jyplingen til en halv dags besøk på en klinikk for tunge narkomane. Disse forteller unisont at sånn kan det gå, unge mann, om du begynner med pot. Det er slikt de har lært å si på klinikken, selv om de alle vet at det begynte med alleslags vanskeligheter i sjelen og familien og med øl, tobakk og ran av mammas medisinskap. For ikke å snakke om de forbudsskapte underkulturer som suger til seg ungdommer så fort de blir satt utenfor de ordinære når de krysser grensene mellom lovlig og ulovlig rus.

Amerikanske medier - som ikke er fullt så opptatt av kongelighet - synes litt undrende at dette er en oppblåst "dog-bites-man non-story", og da fader Charles forleden traff blant annet mer liberalt sinnede hollandske fuglebevarere fortelles det at disse "politely kept to the topics of birds".

Her hjemme måtte Mette-Marit nesten bokstavelig gjøre knefall for de rådende fordommer i forbindelse med sitt bryllup, og Ari Behn er under stadig press fra de mer fanatiske forbudstilhengere for å utføre en liknende forestilling.

Mer original er Trygve Hegnar. At denne representanten for rentenistenes internasjonale snylterkultur tar seg til å moralisere over at nettopp blivende medlemmer av en kongefamilie så sent som i tredveårsalderen ikke har skaffet seg noen skikkelig jobb, er intet mindre enn fornøyelig. Mette-Marits "spredte butikk- og barjobber" var da sikkert tilstrekkelig da det rike Norge skulle serveres, og det tetteste marked for champagne og finere cognac har neppe mer å skryte av på det rusmiddelkulturelle området enn selv den mer "utagerende" del av de miljøer der Mette-Marit i sin tid vanket. Og å forlange at en norsk kunstner og frifant som Ari Behn skal ha kapital å vise til de første tredve-førti åra framover, er - norsk virkelighet tatt i betraktning - nokså urimelig. Noe slikt ville nærmest være et brudd på en inngrodd tradisjon.

Kampen om de kongeliges moral er ikke annet enn anstrengelser for å bruke mediaoppmerksomheten rundt de kongelige til å fremme egne synspunkter. I særlig grad er det et forsøk på å framstille en destruktiv rusmiddelpolitikk som noe anstendig. Selvfølgelig gjøres dette på en uforskammet og rå måte, annet er ikke å vente.

Refser Mette-Marit og Ari Behn, VG 12. jan. 2002
Rollemodeller av Trygve Hegnar, Hegnar Online 10. jan. 2002
Prince Harry sent to drugs clinic, BBC News 13. jan. 2002
Prins Harry brukte hasj, Aftenposten 13. jan. 2002
Full fest ute og hjemme, VG 14. jan. 2002
Queen backs Charles’ action over cannabis episode, Ananova 14. jan. 2002
A Young Royal Has His First Whiff of Scandal, Washington Post 13. jan. 2002

---

På sin reise til India fikk Harald Medbøe nær kontakt med indiske vismenn som brukte hasj for å oppnå religiøs innsikt. Nå sa jo Kipling i sin tid at "East is east and west is west - and never the twain shall meet". Men er nå det fullstendig sant? Cannabis - og andre euforiserende droger - i religiøs eller rituell sammenheng er velkjent både langt tilbake og i vår tid og i mange slags religiøse retninger. Velkjent er rastafarianerne på Jamaica, og idag finnes det også mindre liknende kirkesamfunn i USA og Canada. De har selvfølgelig forlengst havnet i diverse rettstvister for å kunne bruke marihuana som sakramente. Mindre kjent er formodentlig tidlig bruk av cannabis i hva vi kaller den kristne tradisjon. Dette påstås i alle fall å ha skjedd. Jeg vil ikke stå inne for sannhetsgehalten i de ulike spekulasjoner og undersøkelser, men det er bryet verdt å kikke på. Om ikke annet kan det være ganske underholdende.

Ganja and the US, Jamaica Gleaner 12. jan. 2002
Christians for Cannabis (Nettsted)
Dana Larsen: Cannabis lit., Cannabis Culture 31, 15. jun. 2001
Cannabis and the Christ: Jesus used Marijuana, Cannabis Culture nr 11
C. Creighton: On Indications of the Hachish-Vice in the Old Testament (1903), fra The Vaults of Erowid
Ethiopian Zion Coptic Church, CBS News 1979/Erowid
Dana Beal m.fl.: The Lost Gnostic Sacrament of the Early Christians, Cures Not Wars
Chris Bennet: The Scythians – High Plains Drifters, Cannabis Culture nr 2 (1995)

---

En razzia er selvfølgelig ikke bare en haug svette politifolk som sprenger seg inn til folk midt på natta og slipper snusende bikkjer opp i sengene deres. Ordet har historisk bakgrunn, og Encyclopaedia Britannica forteller blant mye annet:

A few emigrants carried on trade in the local market run by a Jewish clan. Others, with the approval of Muhammad, set out in normal Arab fashion on razzias (ghazawat, "raids") in the hope of intercepting Meccan caravans passing near Medina on their way to Syria. Muhammad himself led three such razzias in 623. They all failed, probably because traitors betrayed the Muslim movements to the enemy. At last, in January 624, a small band of men was sent eastward with sealed orders telling them to proceed to Nakhlah, near Mecca, and attack a caravan from Yemen. This they did successfully, and in doing so they violated pagan ideas of sanctity--thereby making the Meccans aware of the seriousness of the threat from Muhammad.

Mer personlig bruker jeg ordet fordi jeg i tidligere tider ble utsatt for en rekke slike razziaer, og siden har hatt lyst til å ta igjen litt. Vende våpnene den andre veien, så og si. Barnslig men sant.