Nr 21 25. januar 2004

Prioriteringer og politikk Endelig et lik! Forbudspolitikkens dogmer

Surrealistisk årsmøte i NORMAL Nullvisjon og nulltoleranse - en bokomtale

Prioriteringer og politikk
25. januar 2004

Her om dagen fikk Aftenposten det for seg at "narkomane får gå i fred". Det har ikke vært lett å legge merke til dette. Kampen mot ungdom som bruker ulovlige rusmidler har nemlig gått friskt for seg landet rundt, selv om atskillige politidistrikter har klaget over dårlig med penger og tilsvarende færre razziaer. Det har ikke engang nyttet at Norsk Narkotikapolitiforening har gått ut og gitt kjeft til slappfiskene. Men det totale antallet saker har altså gått endel ned, og dette kommer vel i stor grad av at Rohypnoltilgangen er langt mindre slik at det ikke lenger er så lett for politiet å fly rundt og pelle piller ut av lommene til hver bidige person i velkjente miljøer gang etter gang. Og så koster det selvfølgelig utrolig mye å henge på sleipe hasjsmuglere i årevis, og sværingene i amfetaminbransjen kan helt sikkert være en prøvelse og avstedkomme utrolig mange overtidstimer, kjemisk utholdende som de er. Visstnok avlyttes opptil mange tusen telefonsamtaler i forbindelse med hver enkelt sak, alt dette skal analyseres osv. Alt sammen resulterer i at vi i år i stor grad vil ha andre leverandører av diverse stoffer enn i fjor, og det er også notert modernisering i vareutvalget. Kokain er på vei inn som aldri før, slik at de litt finere kan føle seg et trinn ovafor subbisene som bare har råd til amfetamin.

Ellers ser det ut som om ungdommen synes cannabis er litt mindre kult, faktisk i en slik grad at det knapt er flere som vil prøve seg på hasjen om det blir lovlig enn de som gjør det ulovlig i dag. Så hva skal vi med forbudet? Og kan dette få de som forsvarer forbudet med at hva som helst annet vil være et "signal" til ungdommen om fluksens å ruse seg til å ta til vettet? Det ser ikke slik ut.

Riksadvokat Tor-Aksel Busch varsler seriøse drøftinger med politiet, for "avkriminalisering er uakseptabelt". Han vil ha prioritering av store saker men uten at antallet småsaker går ned. Man kan meget godt forstå at enkelte politisjefer rundt omkring går ut i pressa og klager over at dette ikke er lett uten å øke bevilgningene. Og justisminister Dørum lar seg slett ikke lure, og tror ikke færre småsaker betyr mindre bruk. Akkurat som stadig antydet her på Razzia: Disse tallene er politistyrt, sier han. Kanskje kan han til og med ha lagt merke til at han oversvømmes med katastrofemeldinger når det skal bevilges penger...

Politiets prioriteringer, hva årsaken enn måtte være, får støtte fra Kjellbjørg Lunde, som mener at forbudsideologien står såpass sterkt at den kan tåle litt mindre plaging av de narkomane og hasjrøykerne, mens Knut Storberget mener det ville være billigere å bruke pengene på behandling. Atskillig mer reflektert er Jostein Bakke, som i en kronikk i Aftenposten for en tid siden stiller det uforskammede spørsmålet "Hvor mye kriminalitet ønsker vi?". "Hvor mye kriminalitet vi får, er i stor grad resultat av politiske beslutninger. Det beror blant annet på hva vi kriminaliserer, hvordan vi straffer og hvordan vi ordner soningsforholdene", sier han. Men er ikke sånne ting som krigen mot narkotika med tilhørende fengslinger naturgitt, da? Bakke er ikke så sikker:

"Noe av veksten i kriminalitet skyldes riktignok at stadig flere ting blir kriminalisert. "Jo flere lover, desto flere forbrytere", sa den engelske forfatteren Thomas Fuller på 1600-tallet. Momenter som taler mot å straffebelegge nye ting taper når det er et politisk markeringsbehov. Rent tallmessig utgjør imidlertid ikke nye typer kriminalitet mye."

Og for riktig å gni det inn: "I Norge har vi 40 000 narkotikaanmeldelser årlig, de aller fleste småsaker som gjelder bruk/besittelse. Til sammenligning har Danmark 900. En bevisst ressursbruk betyr at man må vedkjenne seg å nedprioritere noe, spørsmålet er hva. I Danmark får man dette til, og kriminaliteten synker." Nå skal man ikke tro at Bakke, politiinspektør ved Oslo politidistrikt, hvor han leder spesialpåtaleavsnittet, og redaktør av Politiembetsmennenes blad, er noen legaliseringsmann. Men det er godt å se at det finnes folk i politiet som fremdeles er i stand til å tenke.

Men Guds kvern maler langsomt, og slik er det også med fornuftens framgang i justispolitisk bestemmende kretser. Derfor vil vi nok fremdeles måtte leve med massearrestasjoner og kriminalisering av ungdommer over en lav sko. Og vi må leve med hysteri, slik som da endel Fagerstrandbeboere gikk i fakkeltog fra skole til skole fordi noen jyplinger var blitt tatt med litt hasj. For ikke å snakke om vekkelseskampanjen fra Verdal, hvor fjorårets nordtrønder, nå med både moralsk støtte og penger i lomma direkte fra Bondevik sikkert vil klare å eksportere saken sin til i alle fall noen andre kommuner. Resultatet hittil har jo vært strålende: "Tolv narkomane er jaget på flukt, tre er døde og resten er fengslet. Flott innsats!", som en oppkjeftig skribent formulerer det. Verdal skal visstnok kunne skryte av færre tyverier, mens nabokommunene klager over flere. Merkelig, ikke sant? Og når kruttrøyken ikke er helt blindende i lokalmiljøet, kan den stedlige "Forening mot stoff" konstatere at "Det er mye narkotika i omløp i Verdal, og stadig flere helt unge rekrutteres til narkotikabruk". Så noen verstinger er satt utenfor, noen andre har lært seg hva kriminelle andre steder i landet har erfart for lenge siden: man driter ikke i eget reir og henlegger selvfølgelig tyverier til steder hvor man ikke er så kjent av politiet. Bondevik kan jo sette noen få av de utallige statlig ansatte samfunnsvitere til å "evaluere" Verdalsaksjonen før han blar opp med ytterligere hundretusener av skattebetalernes penger til omreisende misjonærer. Kanskje vil han finne ut at slikt knapt nok virker begrensende på bruken av ulovlige rusmidler eller kriminalitet av tradisjonell type, men at konfliktene mellom foreldre og barn blir mer uforsonlig, at de virkelige kjeltringene befester sin makt og at bønneropene fra bedehusene blir høyere og grellere. For å vende tilbake til politiinspektør Bakke:

"Både for politi, påtalemyndighet og politikere er det viktig å være villig til å foreta en reell styring av innsatsen. Kanskje noen hjertesaker bør ofres? Den engelske erkebiskopen Geoffrey Fisher sa det slik: "I et sivilisert samfunn er alle forbrytelser synder, men de fleste synder er ikke og bør ikke behandles som forbrytelser".

Dette er noe som Dørum og Bondevik bør tenke nøye over. Norge trenger politikere som ikke bare tenker på å beholde taburettene - så hvorfor ikke benytte sjansen til å gjøre noe fornuftig når ministerplassene uansett må betraktes som svært så midlertidige? Man kan jo starte med å oppheve cannabisforbudet, som knapt noe menneske kan tro har noen positiv betydning, og avkriminalisere alt annet for så å bruke pengene å behandling og tiltak som kan rive bunnen ut av det illegale markedet. Dét vil gi et signal til ungdommen om at noen tar rusmiddelproblemene alvorlig, men uten å beordre borgerkrigsliknende midler.

---

Endelig et lik!
Britiske forbundspropagandister med fortvilet forsøk på å hindre dekriminalisering.
21. januar 2004, redigert 24. januar

I fjor sommer kunne pressa i Storbritannia slå opp at hasj tar livet av 30.000 mennesker i året. Kilden var professor John A. Henry. Mannen må ha kommet noe i tvil og lagt ut på leit etter bevis. Gleden var sikkert stor da han endelig fant noe som liknet et slikt, men man må forbauses over hvordan han nå uttaler seg i saken om Mr Maisey, en 36 år gammel mann som ble funnet død i sitt hjem og som skal ha røykt 6-7 jointer om dagen siste 11 år:
"Denne typen dødsfall er ekstremt sjeldne ... Jeg har aldri sett noe slikt før". I fjor "så" han 30.000 tilfeller, i år er noe liknende ekstremt sjeldent! Mannen vingler som en fyllekjører, men likevel refereres han med den største sikkerhet av både en rekke britiske aviser, og her i landet av Dagbladets nettutgave. Tidspunktet for professor Henrys åpenbaring er en drøy uke før cannabis skal "dekriminaliseres" i England...

Til orientering for Dagbladets journalist og andre som begjærlig har grepet denne historien: Mr Maisey var erklært alkoholiker. I presseoppslagene nevnes liksom tilfeldig at Maisey ikke hadde nytt alkohol på 48 timer, og leserne må få det inntrykk av at da kan i alle fall ikke alkohol ha noe med saken å gjøre. Men 2 døgn etter at inntaket av alkohol opphører er faktisk et kritisk tidspunkt for nettopp tørrlagte alkoholikere. Det er da abstinensene når sitt mest dramatiske nivå, noe som i sjeldne tilfeller kan være livstruende.

Maisey ble undersøkt av en lokal "coroner", hva vi kan kalle en liksynsmann, som skal vurdere om nærmere undersøkelser skal gjennomføres ved mistenkelige dødsfall eller hvor dødsfallet er resultatet av vold eller i forbindelse med kriminalitet. Rapporten fra liksynsmannen angir dødsårsaken som "antakelig (probable) cannabisforgiftning". Mannen var tilsynelatende frisk, men hadde THC i blodet. Dermed var det fastlagt et kriminelt forhold, og ettersom man ikke fant noe annet av slikt som kan fastslås post mortem, framstilles dette som dødsårsak. Men altså "antakelig" dødsårsak. Hele saken minner svært sterkt om norske forsøk på å skaffe bevis på "dødsfall på grunn av hasj", som tidligere omtalt her på Razzia.Cannabis brukes jevnlig av 3-5 millioner briter, og som andre dør noen av dem av årsaker som er uklare. Det er mange typer dødsårsaker som vanskelig eller umulig å bestemme definitivt post mortem. Forbudsaktivister i helsevesen, politi og akademiske institusjoner har åpenbart bestemt seg for at når cannabis kan konstateres i slike tilfeller er dette en politisk nyttig dødsårsak. I andre sammenhenger er misbruk av lik straffbart...

Cannabis is blamed as cause of man's death, The Telegraph 20. januar 2004
Døde av hasjforgiftning, Dagbladet 20. januar 2004
Coroner's Report
Alcohol Withdrawal
Cannabis Smoking Could Cause 30.000 Deaths a Year, Cannabis News 1. mai 2003
Death, Madness, Mayhem! Brit Tabloids in Fits Over Pot, Drug War Chronicle 23. januar 2004
Dramatisk massedød blant britiske hasjrøykere?, Razzia 11. mai 2003
Stein Hoftvedt: Overdose av hasj?, Razzia 28. september 2001/På Høy Tid nr 1-2002

---

Forbudspolitikkens dogmer
14.desember 2003

Fredrikstad Blad fortalte i forrige uke om Arild Bryhn, som tross tidligere dommer og nå en fengselsdom ikke vil gi opp verken hasjrøyking eller legaliseringsstandpunkt. Det forekommer meg at Bryhn har fullstendig rett når han sier at saken er dårlig anvendelse av samfunnets ressurser og også ellers er betenkelig: En voksen mann som uten å plage noen har nytt et relativt mildt rusmiddel får politiet inn i stua gang etter gang og nå skal han altså i fengsel. Godtfolk bør tenke litt over hvordan de ville ha reagert om det var øl som var forbudt og øldrikkere som ble forfulgt på denne måten!Redaktøren synes tydeligvis at leserne trenger en liten moralsk oppstrammer. Etter å ha lest om Arild Bryhn kunne jo noen få det inntrykk at noe er alvorlig galt med lovgivningen. I en lederartikkel 13. desember gjentar redaktøren et par dogmer som er helt sentrale for forbudspolitikken, nemlig at hasj kan være "et skritt på veien mot tyngre stoffer og et liv i sterk avhengighet" og at legalisering "vil være å sende et negativt signal til ungdommen".

De siste årene har det imidlertid både internasjonalt og i Norge vært en økende forståelse for at grunnen til at hasj kan virke som en "innfallsport" til sterkere stoffer i første rekke er fordi det er forbudt. Det finnes ingen mystisk "rustrang" etter f.eks. heroin som vekkes ved hasjrøyking. Men man blir introdusert til miljøer hvor fristelser og press i retning av både et rikt utvalg av rusmidler og diverse kriminell virksomhet står i kø. Dette ser ut til å være hasjforbudets hovedvirkning. Noen begrensende virkning på bruken er det vanskelig å tro på. Tvert imot kan man få inntrykk av at at endel av bruken skjer nærmest som protest mot et urimelig forbud. Og bruk i avgrensede og i stor grad utstøtte miljøer er ofte både mer massiv og mer destruktiv enn i åpne og sosialt kontrollerte sammenhenger. Så "innfallsport"-argumentet brukes i stadig mindre grad selv av sterke tilhengere av forbud.

"Signalvirkningen" brukes desto oftere, kanskje ikke minst fordi det er det eneste forbudsargumentet som virkelig slår an. Ikke fordi det er særlig saklig, men fordi det slår an akkurat de riktige følelsesmessige tonene. For vi må da beskytte barna? Men "barna" er vel ikke så mye dummere enn de var i gamle dager? De vet - eller burde vært oppdratt til å vite - at det er mye man strengt tatt bør vente med til man er voksen, og at rusmiddelbruk er én av disse tingene. Selvsagt må ting "prøves" før man har lov. Slik har det vært til alle tider. Men de får fort med seg at hasjforbudet ikke har annen virkning enn at det vrimler av pille- og pulverpushere som de godt kan gå til hvis de vil ha hasj. De kan ved litt eksperimentering finne ut at de ikke blir gale eller får lyst på heroin av å røyke en rev eller to. Så det "signalet" de får av hasjforbudet, er at noen prøver å lure dem trill rundt med skremsler og moralisme. Det er ikke bra at ungdommen får så massive signaler om eksisterende dobbeltmoral som det hasjforbudet legger opp til.

På Fredrikstad Blads diskusjonsside på nett blir Bryhn-saken forsøksvis omtalt som en "hekseprosess". Og det er ikke så dumt, for forbudspolitikken har mer til felles med fordums hekseforfølgelser - om vi ser bort fra bålbrenning o.l. - enn vi liker å vite. Som da dreier det seg om forsvar for allerede etablerte stoffer, enten man tenker på medisiner eller rusmidler, som da dreier det seg om å forsvare den etablerte "moral", som da er oppmerksomheten rettet mot folk eller miljøer som på forhånd er forsøkt utstøtt, som da dreier det seg om en frykt for det ukjente og som da dreier det seg om urter og stoffer som menigmann ikke har prøvd og strengt tatt ikke kjenner virkningen av. Faktisk er flere forbudte stoffer gjengangere fra hekseforfølgelsenes dager!Verken jeg eller de fleste tilhengere av legalisering er tilhengere av at ungdom skal bruke rusmidler. Tvert imot. Forbudspolitikken har imidlertid ikke potensiale til å hindre slik bruk. Tvert imot gjør den en uunngåelig eksperimentering farligere enn den hadde trengt å være. Og konsekvensene for
voksne mennesker som vet hva de gjør er absurde.

(Trykt som leserinnlegg i Fredrikstad Blad 16. desember 2003. Samme dag gjorde advokat Harald Otterstad oppmerksom på at verken han eller Arild Bryhn trodde på eller gikk inn for en frifinnelsesdom som man lett kan få inntrykk av etter lesning av oppslagene i Fredrikstad Blad - men at saken skulle avgjøres ved forelegg og ikke ved ubetinget fengsel. Hasj er nå en gang fremdeles forbudt, og det hadde vel vært drøyt å forlange at en dommer i Fredrikstad plutselig skulle avskaffe forbudet...)

Ingen grunn til å legalisere, Fredrikstad Blad (leder), 13. desember 2003
Hasj-liberaler må i fengsel, Fredrikstad Blad 12. desember 2003
- La meg blåse min hasj i fred, Fredrikstad Blad 10. desember 2003

---

Surrealistisk årsmøte i NORMAL
- 18. januar 2004 -

Så har NORMAL hatt årsmøte igjen. Som vanlig var dette en særegen opplevelse. I de fleste organisasjoner er det jo slik at årsmøter eller landsmøter skal være medlemmenes mulighet til å snakke ut om det som har skjedd og skal skje, og få løst opp i problemer. I NORMAL er det heller slik at det eneste man i grunnen ønsker med årsmøtet, er å få avsluttet det så fort som mulig. Og det vil si at vedtak skal vedtas og ferdig med dét. Dette rimer bare tilsynelatende dårlig med at årsmøtene er NORMALs høyeste beslutningstaker. Det kan nemlig se ut som om alle beslutninger allerede er tatt i NORMAL, og hvorfor kaste bort tida med prat da?

Selvfølgelig var det noen diskusjon, men alle forsøk på å ta opp kontroversielle spørsmål druknet i tildels aggressive krav om å bli ferdig. Ettersom man for skams skyld ikke uten videre kunne sette munnkurv på alle som var uenige med ledelsen, ble de fleste forslag som ikke var anbefalt av det sittende styret vedtatt oversendt til styret. Årsmøtet vedtok med stor entusiasme å kastrere seg selv og gi all makt til aktivistene på Hjelmsgata.

Alt dette kan virke temmelig merkelig, for er ikke NORMAL nesten overbefolket av motstandere av politisk sentralisering? Joda, men NORMAL er også på mange måter en antipolitisk organisasjon, og uenigheter oppfattes ikke som spørsmål om hvor effektivt man kan arbeide for reform av "marihuanalovgivningen" men rett og slett som trusler mot enheten og samholdet. Man har laget et slags idyllkrav utfra enkle resonnementer om at cannabis gir fredelige mennesker og alt annet er anticannabistisk. Litt i samme lei ligger en tiltakende utvikling i retning av å bli en organisasjon for "cannabiskultur" av ulike slag og organisator av gatedemonstrasjoner, mens man til daglig begrenser aktiviteten til å legge ut lenker til alt det fjaset avisene skriver om hasj. Hvis noen har tid til slikt. Det går veldig lang tid mellom hver gang NORMAL forsøker å gripe inn i den debatten som foregår ellers i samfunnet.

Så årsmøtet ble en oppvisning i maktbruk, manipulasjon og demagogi som ville vakt stor og berettiget oppsikt om det hadde skjedd f.eks. i et politisk parti. Men så viser det seg at mange av de forslagene som ikke var gode nok til å bli behandlet av årsmøtet er gode nok når de i ettertid kommer fra medlemsmøtene i Oslo. Riktignok gjelder dette først og fremst tiltak for å bygge ut organisasjonen, mens de mer politiske spørsmål som vanlig vil bli feid under teppet. Men likevel... Man trenger ikke røyke hasj for å bli litt surrealistisk i hue i NORMAL!

Og det bør vel også sies: det trengs faktisk en "cannabiskulturell" organisasjon. Selv om slike miljøer knapt nok har merkbar politisk gjennomslagskraft, er det positivt at det finnes samlingssteder også for røykere, dyrkere og andre som har cannabis snarere enn sosialpolitisk virksomhet som vesentligste interesse. I en slik sammenheng kan man tåle ganske mye av antidemokratisme uten at det gjør så mye, man kan jo bare drive med sitt og ellers ha det koselig. Men ellers har utviklingen i stor grad løpt fra NORMAL. Det som diskuteres ute i den virkelige verden er nemlig ikke begrenset til cannabis, men dreier seg om en reform av hele "narkotika"-lovgivningen. Og akkurat disse svært sammensatte spørsmålene må man nesten håpe at NORMAL rett og slett holder seg unna.

---

Nullvisjon og nulltoleranse
- En bokomtale -

Det er ingen mangel på lærde disipliner som har samfunnet som sitt interesseområde. Vi har sosiologer, sosialantropologer, historikere og flere. Og vi har noen som idag kaller seg "samfunnsmedisinere". Slike kan finne på å sette stetoskopet mot hele nasjonens bryst og fortelle de som virkelig har noe å si, politikerne, at her er det sannelig noe sykt. Vi må operere, vi må finne den rette medisin, vi må isolere eller amputere. Slikt som leger har å gjøre. Og leger har vi jo alle respekt for, så legers råd om hvordan det skal handles når noe i samfunnet synes sykt, eller "unormalt" som man i slike sammenhenger gjerne betegner det, har ofte blitt fulgt. Mest sentralt for samfunnsmedisinerne er selvfølgelig hva vi kaller helse eller folkehelse, og ettersom selv samfunnsmedisinere må leve av noe finner man dem slike steder som i Helsedepartementet, Sosial- og helsedirektoratet eller opptatt med å utdanne nye samfunnsmedisinere ved universitetene. De gir råd, de administrerer og de studerer og undersøker. Formodentlig feiret norsk samfunnsmedisin sin største triumf da vår alles gode legemor, hu' Gro, ble satt helt på toppen av hele Verdens Helseorganisasjon. Der tok hun sitt stetoskop fram og kunne raskt konstatere hosting og elendighet fordi Verden røyker for mye. Resultatet er blant mye annet - også positivt - at røykere fra nå av formodentlig i mye større grad enn før vil henlegge sitt øldrikkeri og annen synd til den private sfære da de i liten grad er velkomne andre steder, at folk med middels til dårlig inntekt i enda større grad enn før vil få forverret sin økonomi av sin nikotinavhengighet og at kravet om bredere motorveier til Sverige vil forsterkes. Presset på framtidas pensjonsbudsjetter vil nok også bli større da mange røykere vil slutte med sin illeluktende praksis og i uforskammet friskhet leve nesten like lenge som totalavholdsmennesker. Slikt er også samfunnsmedisin.

Per Fugelli heter en samfunnsmedisiner - eller sosialmedisiner - som har vist seg å være litt av en villfugl blant sine oftest mer konvensjonelle og myndighetslojale kolleger. "Samfunnsmedisinen har på mange måter isolert seg i en byråkratisk nisje og i et jomfrunalsk akademi", sier han. "Den har kuttet navlestrengen til livet og jordledningen til samfunnet". Dét var ille! Og hva har samfunnsmedisinerne kokt sammen når de sitter der i sin hvitfrakkede isolasjon? Nullvisjonen. Intet mindre. Det vil si tanken om å

"gjøre samfunnet rent, eliminere sosial og mental forurensning. 0-visjonen vil gjøre livet rent, fjerne flekker, feil og farer. Den springer ut av en forestilling om at hvis vi bare investerer nok oljemilliarder og nok hjerneceller, kan vi bestyre naturen, designe livet, programmere samfunnet - så hvorfor skal vi godta risiko, ulykker, smerte, lidelse, aldring, død?"

Vel, man skal ikke egentlig gi samfunnsmedisinerne skylden for at fjortisjenter vil ha silikon for å få større pupper eller at velstående gamlinger bruker en vanlig årslønn eller tre på å få omgivelsene til å tro de fremdeles er førti, at nervøse foreldre fristes til å foreta DNA-analyser av sine barn i toårsalderen for å finne ut om de montro kan bli en smule kriminelle når de blir eldre eller at guttunger kan bli arrestert om de skulle sitte i en park og spikke på en pinne. Vi er blitt smittet - for å bruke en sosialmedisinsk term - fra USA. Vi kunne sikkert klart å bli hysteriske bare ved tanken om det virkelige livs utallige risikoer selv også, men alt blir større og sterkere ved amerikansk hjelp. Og det sprer seg raskere, ettersom amerikansk kultur og en krigersk markedsliberalisme i stadig større grad gjør det vanskelig å få øye på sånne ting som medmenneskelighet og solidaritet, toleranse og alt annet som vi i tidligere tider syntes var bra. 0-visjonen "omdefinerer livet fra lyst og glede til plikt og pine", sier Fugelli. Vi har vær'sågod å leve så friskt som mulig så lenge som mulig. Fugelli skriver ut andre resepter enn time hos psykolog fordi vi er i dårlig humør og operasjon hos en kirurg fordi noen har sagt oss at det ene øret er litt større enn det andre. Vi må bli lekende mennesker, vi må tillate mer av sånt vi ikke liker hos andre, vi må ha solide doser solidaritet og sosialmedisinerne må ut til folket. Dette og mye mer kan man lese om i boka "0-visjonen - Essays om helse og frihet". Fugelli henter sin inspirasjon fra diktere og filosofer, fra afrikansk åndeverden og flere overraskende steder. Slik sett forfriskende og lærerikt, og man kan håpe at han kan påvirke riktig mange innenfor politikk og helsestell til å legge til side sin overtro på epidemiologiske modeller og jakt etter den totale tilpasningsdyktighet hos byggeklossene i det friksjonsfrie samfunn, også kalt mennesker. Boka vil kanskje i begynnelsen virke noe akademisk og tungtygd for mange, men er vel verdt litt anstrengelse. Lettvinthet og tanketomhet er nå engang ikke noe ideal for de som vil ha forandring i samfunnet.

Er det noe man savner? Veldig mange av de besøkende her på Razzia har førstehånds erfaring med nulltoleransen, og de kan lure på hvorfor Fugelli gjør et forsøk på å redde Karl Evang, en av arkitektene og pådriverne for den norske "narkotika"-politikken, over i frihetselskernes rekker mens "narkotika" knapt nok omtales som annet enn sykdom eller symptom på at noe er alvorlig galt. Fugelli hyller det opprørske og (litt) ville, men man kan lett få det inntrykket at dette er begrenset til én sigar, to cognac'er og kanskje litt nakenhet i hagen om været er snilt. Men la nå ikke dét hindre oss i å lese litt rundt i en av de relativt få fornuftige bøkene som er blitt utgitt i det siste. Vi får heller væpne oss med den kunnskap og visdom som finnes her slik at vi kan gi svar på tiltale når de solidariske samfunnsmedisinere inspirert av Fugelli kommer ut til oss i folket for å spørre om hvordan vi har det i dag.

Per Fugelli: 0-visjonen - Essays om helse og frihet
Universitetsforlaget, Oslo 2003
269 sider - kr. 249,-